Transfusjonens historie

En flere hundre år gammel historie

Det har vært mye mystikk rundt blod og blodet har vært tillagt mange egenskaper. Blandt annet har folk drukket blod fra dyr for å få dyrets styrke og hurtighet. Blodet ble ofret til guder og ved å bade i eller drikke det kunne blod kurere sykdommer.

 

Det er usikkert hvem som fikk den første blodoverføringen. Var det kanskje pave Innocentius VIII som i 1492 fikk den første blodoverføringen? Ihvertfall fikk han blod fra tre unge gutter for å bli yngre - og alle fire døde.

 

1600-tallet - eksperimenter som ble forbudt.

Det var først i 1628 eksperimenter med blodoverføring kom skikkelig i gang. Da oppdaget den engelske fysikeren William Harvey blodsirkulasjonen.
Den første suksessfulle blodoverføringen ble gjort mellom to hunder, og ble gjennomført i 1655 av dr. Richard Lower i Oxford. Lowers forsøk ledet videre til en blodoverføring fra dyr til menneske 23. november 1667, men det var ikke første gang noen hadde overført blod fra dyr til menneske. Det skjedde i Paris 15. juni samme år, og ble gjennomført av professor Jean Baptiste Denis. Da fikk en 15-årig gutt blod fra et lam.
Utviklingen på området stagnerte året etter. Mange pasienter døde etter blodoverføringer, og i 1678 ble blodtransfusjon forbudt. Etter dette hendte det ikke noe på 140 år.
 

1800-tallet - fra menneske til menneske.

Det var først på begynnelsen av 1800-tallet at man forsto at blodet måtte komme fra en giver av samme art for at overføringen skulle lykkes. I 1818 utførte dr James Blundell i England den første vellykkede blodoverføringen fra menneske til menneske.
Under den amerikanske borgerkrigen ble opp til fire skadde pasienter behandlet med blodoverføring. Minst to av dem ble friske.
Frem til 1900 ble det utført et uttall blodoverføringer med varierende resultat. At det i mange tilfeller ikke gikk bra er ikke så rart ettersom blodtypene ikke var kjent.
 

1900-tallet - blodtransfusjoner ble sikre.

I 1900 oppdaget østerrikeren Karl Landsteiner ABO-systemet og det ble tatt i bruk i New York i 1907. Dermed kunne blodoverføringer utføres på en mer rutinemessig og sikker måte.
Etter første verdenskrig klarte man også å hindre at blodet koagulerte, gjennom å tilføre et stoff i det nytappede blodet. Da kunne blodet både lagres og transporteres.
I 1940 oppdaget Philip Levine Rh-systemet. Begrepet Rhesus (Rh) kommer fra de Rhesusapene som Levine brukte i sine forsøk. Det var først etter dette at blodoverføringene ble sikrere og blodbanker som vi kjenner dem i dag etter hvert ble etablert, med blodbanken på Ullevål som den første i 1948.
På 1970-tallet utviklet professor Claes Högman i Uppsala et system for å oppbevare blodets ulike bestanddeler separat. Etter dette ble glassflaskene ved blodgiving erstattet med plastposer og en begynte å lage flere produkter av hver blodtapping. I stedet for fullblod fikk nå pasientene de bestanddelene i blodet de trengte, og en tapping kunne være med å redde flere pasienter. Det er nå mange år siden en benyttet fullblod ved blodbehandling ved sykehusene.
 
Kilde: Geblod.nu